Skrevet av Marte Skaara.
Obama og Xi sitter smilende ved siden av hverandre. Merkel fniser litt i bakgrunnen. Eiffeltårnet lyser i det fjerne, og verdenslederne er mektig fornøyd med å ha laget en bindene klimaavtale som gjør at vi unngår farlige klimaendringer. Utviklingsland som trenger støtte til å tilpasse seg et varmere klima har fått pengene de behøver. Brasil skal slutte å hugge ned regnskogen i Amazonas, og Norge skal la iskanten være i fred for oljeselskapenes utvinningsplaner.
Det hadde vært fint. Jeg håper at klimatoppmøtet i Paris ender slik. Alt er selvsagt mulig, men det er det ikke så mange som tror at det kommer til å skje.
Jeg studerer meteorologi og oseanografi ved UiB. Her er jeg hjemme i leiligheten min i Bergen.
I forkant av møtet har landene selv meldt inn en frivillig innsats for å kutte i klimagassutslippene.
Norge sier de skal kutte utslippene med 40 prosent innen 2030 i forhold til nivået i 1990. Det samme gjør EU. USA har hensikter om å redusere klimagassutslippene med 26-28 prosent og Brasil med 37 prosent i forhold til nivået i 2005. Det skal skje innen 2025. Kina, det landet i verden med størst utslipp, skal nå toppen av sine klimautslipp innen 2030, og helst før.
Tommel opp, tenker du kanskje. 40 prosent er jo mye. 28 prosent er heller ikke så verst. Men det er ikke nok til å nå togradersmålet. Med disse kuttene har vi ingen garanti for at vi unngår de farlige klimaendringene.
En to graders oppvarming av jordkloden er ille nok. Mer enn to grader er alt for mye. Jeg nekter å tro at politikerne våre vil la det skje. Samtidig så ser det ut til at det er akkurat det de kommer til å gjøre. Det gjør meg svært bekymret.
Jeg har to nevøer og en niese. Min niese er bare ett og et halvt år. Kanskje får jeg barn selv en dag. Jeg vil ikke at de skal vokse opp på en planet der havet oversvømmer kystene våre, isbreene våre er borte, avlingene svikter og økosystemene kollapser. Det viktigste for meg er at vi gjør alt vi kan for at klimaendringene blir så små som overhodet mulig. Vi må løse klimakrisen. Og løsningene må settes ut i livet nå. Vi kan ikke lenger skyve problemet foran oss og forvente at den neste generasjonen skal rydde opp.
Jeg gjør så godt jeg kan for å redusere mine egne utslipp. Jeg spiser ikke kjøtt, jeg tar tog i stedet for fly, jeg sorterer søppel og jeg kjøper nesten bare brukte klær. Som studenter flest har jeg heller ikke bil og jeg bor i kollektiv. Jeg studerer også meteorologi og oseanografi og håper at kunnskapene jeg tilegner meg kan gjøre meg enda bedre rustet til å være med å løse klimaproblemet. Men jeg ønsket å gjøre noe mer.
Klimaproblemet er ikke noe vi kan løse og glemme, slik vi gjorde med ozonhullet. Hvordan vi omstiller samfunnet vårt til et nullutslippssamfunn, hvordan vi tilpasser oss de klimaendringene vi ikke kan unngå – dette er spørsmål som vil gripe inn i praktisk talt alle deler av samfunnet og livene våre i overskuelig framtid, skriver Bård Lahn i boka Klimaspillet, som er hans fortelling fra innsiden av FNs klimatoppmøter.
Bård skriver at oppgaven vår blir å lære oss å leve med disse spørsmålene, å kjenne dem igjen og håndtere dem når de dukker opp i nye sammenhenger.
Det synes jeg er veldig klokt sagt. Hvordan vi skal løse klimakrisen er ikke et spørsmål bare for verdenslederne, det er noe vi alle sammen må tenke litt på.
Det er grunnen til at jeg startet et lite prosjekt, der jeg samler inn løsninger på klimakrisen. På www.klimakortene.no har både forskere, forfattere, skoleelever, studenter og politikere svart på vår tids viktigste spørsmål: Hvordan løse klimakrisen? Jeg har spurt venner, familie og kjente om de vil lage klimakort. Og jeg har sendt brev til mennesker som jeg tror kan ha gode svar, og spurt om deres løsning. Jeg håper at du også har lyst til å lage et klimakort med din løsning på klimakrisen.
Klimakort som statsminister Erna Solberg har skrevet til meg.
For meg er disse svarene en inspirasjon. Det er også en trygghet. Jeg bekymrer meg litt mindre når jeg ser alle disse fine løsningene og tenker på alle disse løsningsorienterte menneskene som bryr seg om planeten vår. Jeg håper de også kan inspirere andre. Og jeg håper at du og alle andre der ute vil bruke litt tid til å tenke over dette spørsmålet. Det er utrolig viktig. For uansett hva som skjer i Paris, har vi et stykke å gå før vi er framme i nullutslippssamfunnet. Og skal vi komme oss dit, så må vi gå sammen.
Klimakort som Nina Jensen – generalsekretær i miljøorganisasjonen WWF har skrevet til meg.
Dette kortet er skrevet og tegnet av Frøydis S. Simonsen.
Komiker Knut Nærum er forfatteren av dette kortet.