Er det ikke deilig å ha noen å hate?

Hvorfor hater du den fremtidige versjonen av deg selv? tenkte jeg, og gikk ut av eksamenslokalet, gjennomsvett og iskald på en og samme tid.

Hadde jeg hatt en lue med meg, hadde den vært i hånden min. Hadde jeg hatt skjegg, ville det ligget i en postkasse nå.

Det gikk ikke helt etter planen, dette her, sier du til deg selv, liksom trøstende.

Men du fortjener ingen selvmedlidenhet.

For hvor mange ganger har du ikke vært her, gått angrende inn i et eksamenslokale og gått minst like angrende ut igjen, angrende på at du ikke leste mer, var mer på hugget i forelesning.

Hvor mange ganger har du ikke forbannet fortidsversjonen av deg selv, han med alle de teite ideene, han som lever i øyeblikket og ikke kunne brydd seg mindre om deg, altså den fremtidge versjonen av deg selv.

Hvorfor skal fortids-Calle alltid få nå-Calle opp i vanskeligheter?

Det kjipe er at nå-Calle aldri får hevn. Nå-Calle kan aldri straffe fortids-Calle. Han slipper jo alltid unna, den drittsekken.

Er det ikke deilig å ha noen å hate
Føles det ikke godt å ha noen å hate
Er det ikke herlig å slå dem flate
Er det ikke deilig å ha noen å hate

Strofene synges av Raga Rockers, og jeg regner med at spørsmålene er av det retoriske slaget; svaret fortidsversjonen av meg selv gir er uansett et rungende «Ja!». Den drittsekken, han som har pisset bort alle disse timene han kunne brukt på å pugge og lære seg ting.

Styggen på ryggen som lo hånlig av alle SK2014-hashtaggene på Instagram, det var han som lot meg bli alene i et prøverom en gang i juni, under en altfor sterk spotlight, som ikke bare avdekket fravær av muskler, men også et merkelig, nytt nærvær av det som bare kan betegnes som en begynnende kulemage. Jeg vender min knyttede neve mot himmelen, før jeg forstår at jeg må vende den mot speilbildet mitt. Og der og da avlegger jeg et løfte:

«Jeg lover at jeg skal være hyggeligere mot den fremtidige versjonen av meg selv. Jeg skal ikke bare tenke på meg selv nå, men også på meg selv om noen dager, uker, måneder og år. Jeg skal lese til eksamen i god tid på forhånd. Jeg skal gå på alle forelesninger. Jeg skal begynne å trene.»

Problemet er bare det at tiden vil gå, og da vil dette løftet være gjort av fortidsversjonen av meg selv, tenker jeg, der jeg står i prøverommet med kulemagen min.

Og fortidsversjonen av meg selv holder aldri noensinne det han lover, den drittsekken.