Grieghallen nærmest dirrer av følelser, rundt meg sitter publikum som i transe. Bergen Filharmoniske orkester når det punktet i en konsert hvor liksom alle følelser er forbundet i ett punkt. Punktet forsterkes og forlenges idet kollektivet løses opp og erstattes av en kvinne på cello som bærer verket videre med herlige toner. Hun spiller så vakkert og så sårt. Dette er ekte, dette er eksistensielt.
Så ringer en mobiltelefon i salen.
Magien forsvinner, og i noen herlige små sekunder hører man bare de velkjente lydene fra en ringetone laget før 2000 og de påfølgende hastige bevegelsene til en svett publikummer i salen.
Sånn får man ikke når man bare sitter hjemme på spotify-en. Disse små herlige sekundene av det høyeste og det laveste, av perfekt koordinerte bevegelser som løfter enn opp, og deretter lyden av stresset fomling som får en ned på landjorden igjen.
Konserten var i seg selv litt av en opplevelse. Ikke et vondt ord om verken Garage eller Kvarteret, men dette var noe utenom det vanlige ass. Kudos til Bergen Filharmoniske!
Det er mange fine kulturelle studenttilbud der ute, ikke alltid gratis, men ofte billig. Ha følerne ute – en festaften trenger ikke å være dyr.
Var du på konserten? Hva syns du? Legg igjen noen ord i kommentarfeltet under.