“Eg e ikkje fra Norge, eg er fra Bergen.”
Denne herlige bergensklisjeen er det på enkelte områder litt for mye sannhet i. Og som seg hør og bør for en selvstendig Vestlandsstat, har bergensere sitt eget nasjonalspråk.
Det skiller seg ikke betraktelig fra vanlig norsk, men her kommer en liten liste av ting det kan være greit å være obs på hvis du kommer utenlands fra og skal forsøke å orientere deg blant fisketorg og paraplyer.
1. Substantiv(kan føre til dårlig stemning)
Det er like greit å ta det først som sist: bergensere er ikke villige til (eller i stand til) å ta hensyn til substantivets han/hun-kjønnsregel.
Jenta? Boka? Sola? Nei, det heter: Jenten, boken og solen.
Dette er for så vidt overkommelige saker, men utfordringene oppstår når bergensere logisk nok(..) heller ikke skiller mellom ”en” og ”ei.”Sånn at hvis din nye kvinnelige bergenske kjæreste sier at hun skal på overnattingsbesøk hos en hun kjenner trenger du ikke å frike ut med en gang. Det kan likeså godt være en venninne som en ny flamme.
2. Månebedotten
Selv har jeg aldri hørt utrykket bli brukt, annet enn i Aftenpostens dialektquizer. Men det betyr noe sånt som: forundret, som falt ned fra månen.
3. Å belite seg
Et annet herlig begrep som brukes, kanskje mest blant barn, er begrepet ”å belite seg”.
”Å belite” seg kan vel oversettes til noe sånt som å overgi seg, være ærlig og redelig, eller innrømme noe. Brukes ofte når barn leker tikken eller spiller fotball( hvis kidza fortsatt driver på med sånt da).
4. Søppel.
Bergensere omtaler konsekvent søppel som boss. Sånn e d bare.
5. Kumlokk?
I Bergen heter disse bekkalokk.
Denne listen er langt fra komplett. Har du noen flere forslag til ord som kjennetegner bergensere mer enn noen andre? Hva er det merkeliste bergensordet du har kommet over?
Håper ikke denne listen gjorde deg altfor månebedotten.
For en enda mer fullstendig liste, klikk her.
Eller for å ta Aftenposten sin bergensktest her.
8 comments for “Månebedotten? En mini-guide til å forstå bergensk”