– Hva studerer du da?
– Geografi.
– Stilig da. Så hele klassen kan alle hovedstedene i Europa da, eller, høhø?
– Nei.
Å føre en samtale er en kunst, spesielt hvis det er med den fremmede personen ved siden av deg i forelesningssalen. Likevel var jeg dum nok til å driste meg utpå isen en tidlig mandag morgen.
– Ja-ja, liker du foreleseren da?
– Ja.
Jeg venter noen sekunder på at motparten skal få muligheten til å stille et spørsmål, kanskje spørre meg hva jeg studerer, men den gang ei. Min trang til å snakke med mennesker i min nære omkrets har nok en gang skapt et sosialt vakuum. Heldigvis avbrytes den pinlige stillheten av exPhil-foreleserens inngripen.
Sjeldent har Aristoteles dydsetikk vært mer velkommen.
Jeg kan fort bli litt oppgitt over at nordmenn ikke er mer åpne for nye bekjentskaper, spesielt i starten på et nytt år ved nytt universitet. Men et klisjesitat jeg kommer over på nett får meg bort fra offermentaliteten jeg er i ferd med å vikle meg inn i:
”Bedre å tenne et lys enn å klage over mørket.”
Å skaffe seg venner er en kunst. Kommer man utenbys fra vokser ikke vennskap på trær, i hvert fall ikke i starten. Kollokviegrupper er ofte en genial ting for å få i gang praten og bli kjent med folk.
Studentaktiviteter er heller ikke dumt, studentradioen, for eksempel? (Ta en tur innom UIB sin sider og se hele oversikten her. )
Det kan være lett å ty til Netflix-en i stedet for å put yourself out there, men det er verdt det. Og det mangler ikke på sosiale tilbud ved UiB.
Er du med på kaffe en dag, eller?