I dag våknet jeg og så bekymret ut vinduet. Det var ikke lyn eller torden som bekymret meg, men den skinnende solen. Det har vært så mange soldager denne høsten at jeg begynner å bli bekymret.
Alle bergensere har nemlig en innbygd tro på at det finnes en kvote, altså en viss mengde soldager man får i året. Jeg har lenge prøvd å forklare mine østlandske medstudenter at når solen kommer, så må de slippe alt de har i hendene og nyte den. For det er alltid en tilstedeværende fare for at det kan blir årets siste soldag. Ingen vet egentlig hvor store denne kvoten er, bare at den er der. Dermed blir det middelhavstilstander hver gang solen dukker opp. Alle trekkes ut på gaten, og utekafeene fylles opp.
Noen har til og med begynte å hviske om at vi burde har sol-dager, på samme måte som amerikaner har snow-days. Da stenger skolen, og alle har fri. Jeg har hørte rykter om en by i Alaska hvor det regner mer enn i Bergen, og de praktisere ”sun-days”.
Sånn sett tror jeg en bergenser aldri ville kunne flyttet til California, der hadde vi nok aldri fått gjort noe som helst. Der er det jo det sol hele tiden, og en bergenser oppvokst på sol-kvoter, må være ute hele tiden.
For eksempel kan finværsdager være med å gjøre eksamensperioden til en sann lidelse, ettersom jeg får nesten fysiske spasmer av å sitte inne når solen skinner ute.
I fadderuken i år var jeg quizmaster for nye studenter. Et av spørsmålene mine var selvsagt klassikeren: ”Hvor mange regndager er det i Bergen i året?”. Jeg tenkte dette var et godt spørsmål for å forberede de nye studentene mentalt på livet i Bergen.
Jeg er glad jeg spurte, for folk hadde en tendens til å være voldsomt optimistisk, opptil flere grupper tippet rundt 90 regndager. 90? Litt realisme folkens, Bergen blir ikke kalt regnbyen for ingenting. Jeg var da dypet bekymret for at de nye studenten ikke forsto helt hva de hadde begitt seg utpå. Det riktige svaret er nemlig 269 regndager i 2012.
