Nå er det over

Så satt jeg her da. I sengen. Før ti en lørdags morgen. Hvor er den dårlige samvittigheten for at jeg ikke har stått opp før forsvunnet? Hvor er kiloene på skuldrene mine? Hvor er frykten for å miste backup?

Jeg leverte dem fra meg i går. I lag med masteroppgaven.

Kroppen er fremdeles litt i høygir, det tar nok tid å stresse ned. For en prosess det har vært. Denne masteren. Uendelig med timer som har gått med til lesing, tenking, fundering. På evig jakt etter gode kilder. Skumlesing og frustrasjon. Omskriving og kutting. Lange dager med Fjordland- og Toromiddageer. Noen ganger spiste vi på restaurant og nøt livet.

Det er en egen stemning. En egen tilværelse. En forferdelig flott en tror jeg er beskrivende, eller forferdelig og flott er kanskje mer presist.

Veilederen min sa «Det hører med», når jeg sa at jeg hadde brukt alt for lang tid på å få ned diskusjonskapittelet. Det svaret kan jeg bruke på mange av mine spørsmål og påstander. For eksempel: Jeg er sliten. Jeg er så lei. Hvorfor må vi gjennom dette? Jeg er ensom. Dette er så frustrerende.

Nå er jeg så lettet og glad. Det gjenstår bare en muntlig presentasjon og så er det hele over.

En annen treffende kommentar fra noen medstudenter «Vi føler at vi har levert fra oss barnet vårt». Et barn som har vokst og blitt stort på ett år. Som har utviklet seg og blitt til noe bra.

I takt med oppgaven som har blitt større og sterkere har jeg også lært mye. En klisjé, men det er sant. Nå kan jeg være lettet og fornøyd med at jeg fullførte.

Adjø lesesal og de mange solnedgangene sett derfra…