Jeg lever ennå selv om det virkelig ikke har vært noe særlig med aktivitet her. Den klassiske innspurten på semesteret har virkelig nådd nye høyder i år. Det er selveste masteroppgaven som skal inn og jeg merker på hele kroppen at det bare er 8 dager igjen til den skal være helt ferdig og skal leveres. De siste årene føler jeg det alltid har vært fint vær i denne perioden, man lengter ut og når man først kommer seg ut føler man seg som en muldvarp som ser solen for første gang.
Solnedgang sett fra lesesalen
Masterinnspurten består blant annet av:
- Toro og Fjordland-middager
- 10-15timers-dager på lesesalen (Siste-liten-flink… Det finnes eksempler på folk som har vanlige arbeidsdager)
- Flere liter vann med kullsyre om dagen
- Frustrasjon
- Glede og latter over små ting man får til og lys som går opp
- Sterk irritasjon over hvordan bildene hopper og plasserer seg i skriveprogrammet
- Trøtte øyner og sliten nakke
- Fantastiske kaffepauser
Takk og lov for at Blom er i nærheten...
De fleste jeg snakker med sier at det er helt normalt at masterinnspurten er slik, så jeg er ikke bekymret, bare veldig klar for å bli ferdig samtidig som jeg ikke vil at tiden skal gå. Snart er det ut i den virkelige verden? Kommer nok til å lengte tilbake til de lange dagene med mye tenking og grubling over formuleringer og innhold, eller?